Det holder ikke bare å sende et romfartøy mot Merkur: Når det nærmer seg solen, akselererer solens tyngdekraft fartøyet, og ved målet må det bremse ned. 21. november 2026 utførte BepiColombo en innbremsingsmanøver ved planeten etter åtte år på reise; bekreftelsen på at romsondene var kommet i bane, nådde Jorden 22. november. Oppdraget fra Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESA) og Japans romfartsorganisasjon (JAXA) ankom ikke planeten med én satellitt, men med to vitenskapelige romsonder. Associated Press meldte om bekreftelsen på at sondene var kommet i bane etter at kontrollørene mottok data fra en avstand på rundt 152 millioner kilometer fra Jorden.

Hvorfor kan man ikke bare fly til den nærmeste planeten?
Merkur er planeten nærmest solen, men nærheten gjør ikke reisen enklere i seg selv. Et romfartøy som faller mot solen, øker farten på grunn av den sterke tyngdekraften. For å bli værende ved Merkur i stedet for å fly forbi må fartøyet bremse i tide og gå inn i bane rundt planeten.
Utfordringen løses gradvis. BepiColombo brukte forbiflyginger av Jorden, Venus og Merkur for å endre banen og bevegelsesenergien hver gang. Ifølge ESA gjennomførte romfartøyet ni planetforbiflyginger på reisen: én ved Jorden, to ved Venus og seks ved Merkur. Slike møter gjør det mulig å endre kurs ved hjelp av gravitasjonen og justere banen. ESA forklarer hvorfor ruten til Merkur er krevende, med solens tiltrekningskraft og behovet for å tilpasse romfartøyets fart nøyaktig til planetens bevegelse.
Den lange ruten er en ingeniørmessig løsning. Hver planetforbiflyging krever nøyaktige beregninger: Romfartøyet må nå målet på riktig tidspunkt og passere i riktig avstand. 3. september 2026 ble MTM-framdriftsmodulen skilt fra romfartøyene. Den hadde sørget for framdriften under reisen. Deretter tok den europeiske banesonden MPO over den siste innflygingen, og styrer også den gjenværende japanske romsonden Mio, som fortsatt er koblet til den.
Hva skjedde 21. november?
På ankomstdagen bremset motorene på MPO ned romsondene slik at de kom i bane rundt Merkur. ESA beskriver den første banen som svært elliptisk, med en høyde på rundt 590 til 11 640 kilometer over planeten. MPO og den japanske romsonden Mio flyr foreløpig sammen, og Mio er beskyttet av et solskjold. ESAs animasjon viser innbremsingsmanøveren og den første banen; AP meldte om bekreftelsen på at sondene var kommet i bane dagen etter.
Å komme i bane rundt planeten er et ankomststeg, ikke slutten på banejusteringen. MPO og Mio skal skilles 9.–10. desember 2026. Deretter fortsetter MPO med manøvrer for å komme inn i sin vitenskapelige bane. Ifølge planen til ESA begynner de vitenskapelige operasjonene for begge romsondene i april 2027. ESAs plan for ankomstfasen oppgir datoene for separasjonen og starten på den vitenskapelige fasen.
Hvorfor trengs to romsonder?
De to romsondene har ulike oppgaver og skal studere Merkur fra forskjellige baner. MPO, fra ESA, er laget for å undersøke planetens overflate, indre struktur og sammensetning. Mio, utviklet av JAXA, skal konsentrere seg om magnetosfæren – området rundt Merkur der planetens magnetfelt samvirker med solvinden. Målinger fra hver sin bane vil gjøre det mulig å studere prosesser både ved overflaten og i rommet rundt planeten.
Vi vet mindre om Merkurs overflate og magnetiske omgivelser enn om Jordens eller Mars'. ESA lister opp spørsmål oppdraget skal undersøke om planetens magnetfelt, indre struktur og is i polarkratrene. Observasjonene begynner når banene er justert og romsondene går over til vitenskapelig arbeid.
Åtte år gikk med til BepiColombos ferd fordi reisen til Merkur ikke avgjøres av avstanden i en rett linje, men av behovet for å nå en planet i rask bevegelse med riktig fart. Innfangingsmanøveren 21. november og bekreftelsen 22. november avsluttet reisen; separasjonen av romsondene og forberedelsene til de vitenskapelige målingene gjenstår.